Barnehjem

Når man jobber på et offentlig barnehjem i Sør-Amerikas fattigste land får man noen ganger se ting som ikke er så lystige. Alle barna som bor der jeg jobber, på Hogar Virgen de Fatim, er tatt fra foreldrene med makt. Og med tanke på at incest og voldelig oppdragelse ansees som privatsaker her nede, kan vi trygt si at samtlige barn har opplevd noe som myndighetene tenker på som enda verre. Vi kan derfor trygt si at de har fått en tøff start på livet.

Selv om barnehjemmet definitivt er et bedre alternativ for de fleste av disse, kan man ikke si at forholdene er spesielt gode etter norsk standard. Hygienen er skikkelig ille, de oppbevarer f.eks. minst 20 tannbørster i samme kopp, og disse går på rundgang. Dessuten faller tannbørstene ofte ned i samme vask som de hiver avføringen til barna som går på potte (sant!). Alle lekene går dessuten på rundgang fra munn til munn.

Jeg jobber på en såkalt "casita", et lite hus der det bor 15 barn i alderen 2-6. Disse har til enhver tid bare en "mamita", en kvinne som er ansatt for å passe på dem. Hun har forståelig nok knapt nok tid til å vaske og stelle hus og unger, lage mat osv. Ungene blir derfor mye overlatt til seg selv, og tv`en brukes som barnevakt. De får ikke lov til å gå ut, dersom de ikke har noen voluntører (sånne som meg), som kan ta de ut.

Likevel, når man legger slike triste fakta til side, så syns jeg det er veldig kjekt å jobbe der. Vi bare leker med dem, øver oss på spansk med dem, koser med dem og sånn. Ting som i utgangspunktet er veldig kjekt, og som blir enda kjekkere når vi ser og tenker på hvor mye det betyr for ungene! Fra vi kommer til vi går henger de over oss og vil snakke, leke, kose, lese og vise seg frem. De setter så utrolig pris på all slags stimuli! Det er godt å hjelpe noen som virkelig trenger det, og samtidig kunne ha det kjekt selv. Vi har dessuten lært dem norske barnesanger.