Amazonas

Var på tur i Amazonas i helgen. Her er en kort fotodokumentar

En helt vill dag!

I dag hadde jeg første dag som legeassistent et helsesenter på El Alto, den lutfattige millionbyen 4200 meter over havet som ligger ca 30 min kjøring fra La Paz. "Senteradministratoren" eller hva hun nå skal kalles, introduserte meg villig vekk for de ansatte, og proklamerte stolt at her har de en lege som har reist helt fra Norge for å jobbe gratis for dem. Jeg sto litt forlegen ved siden av og prøvde høflig å dempe forventningene.

Jeg begynte med å måle blodtrykk og sånn, kjekt det. Selv om jeg strengt tatt bare har gjort det et par ganger før. Bolivia har ikke verdens høyeste hygienestandard, og derfor kommer det ofte inn folk med infeksjoner i magen eller andre steder. Kuren er lik for alle, kjør på med antibiotika!

En av de første som kom inn for dagen het Jesûs Salvador (Jesus Frelseren) og han trengte penicillin på sprøyte. "Har du lyst til å stikke?", ble jeg spurt. "Hvor vanskelig kan det være", tenkte jeg og svarte ja. Det var ganske gøy faktisk, et lite kick (kick med stikk, hehe), spesielt når han begynte å blø unormalt mye etterpå. Ellers brukte vi en del tid på å lage bomullsdotter (!) av vanlig bomull fra pose.

Spenningen toppet seg imidlertid fem minutter før skiftet vårt var over. Da fant nemlig en dame ut at DA var det på tide å føde. Jeg var lykkelig uvitende om dette da en sykepleier plutselig kom løpende bort til meg og sa: "Nå har fødselen nesten begynt, du må komme". "Å, får jeg lov å se på?" tenkte jeg, og bekreftet at jeg kom snart. Hun så en liten stund på meg, før hun sa: "Ja, for legen vår gikk for fem minutter siden, og den nye er ikke kommet ennå. Men DU er jo lege, ikke sant?". Tross forventnigspresset måtte jeg innrømme at, nei, jeg var ikke ennå ikke helt skikket til å ha ansvaret for å ta imot nye verdensborgere. Dermed måtte vi pent vente på legen, som heldigvis kom like etter. Jeg fikk likevel være med og se på.

Da legen kom, kunne vi allerede se små hårstrå som stakk ut med jevne mellomrom fra "down there". Og det er ikke Australia jeg snakker om. Jeg skal ikke utbrodere alle detaljer om halvtimen som fulgte, men kan avsløre at legen måtte klippe et ekstra stort hull, med vanlig saks, for å få ut babyen. Når så endelig hele hodet var ute, bare lyste det lang vei fra ansiktsuttrykket; "Hva i huleste er det som skjer her?".

Selv om fødselen i seg selv så ganske grotesk ut, er det likevel et magisk og gripende øyeblikk når man hører barnets første skrik, og ser mor holde henne for første gang. I løpet av mine to-tre måneder her blir jeg nok med på flere fødsler, ja... Håper hver dag blir like spennende som den første!