Barnehjem

Når man jobber på et offentlig barnehjem i Sør-Amerikas fattigste land får man noen ganger se ting som ikke er så lystige. Alle barna som bor der jeg jobber, på Hogar Virgen de Fatim, er tatt fra foreldrene med makt. Og med tanke på at incest og voldelig oppdragelse ansees som privatsaker her nede, kan vi trygt si at samtlige barn har opplevd noe som myndighetene tenker på som enda verre. Vi kan derfor trygt si at de har fått en tøff start på livet.

Selv om barnehjemmet definitivt er et bedre alternativ for de fleste av disse, kan man ikke si at forholdene er spesielt gode etter norsk standard. Hygienen er skikkelig ille, de oppbevarer f.eks. minst 20 tannbørster i samme kopp, og disse går på rundgang. Dessuten faller tannbørstene ofte ned i samme vask som de hiver avføringen til barna som går på potte (sant!). Alle lekene går dessuten på rundgang fra munn til munn.

Jeg jobber på en såkalt "casita", et lite hus der det bor 15 barn i alderen 2-6. Disse har til enhver tid bare en "mamita", en kvinne som er ansatt for å passe på dem. Hun har forståelig nok knapt nok tid til å vaske og stelle hus og unger, lage mat osv. Ungene blir derfor mye overlatt til seg selv, og tv`en brukes som barnevakt. De får ikke lov til å gå ut, dersom de ikke har noen voluntører (sånne som meg), som kan ta de ut.

Likevel, når man legger slike triste fakta til side, så syns jeg det er veldig kjekt å jobbe der. Vi bare leker med dem, øver oss på spansk med dem, koser med dem og sånn. Ting som i utgangspunktet er veldig kjekt, og som blir enda kjekkere når vi ser og tenker på hvor mye det betyr for ungene! Fra vi kommer til vi går henger de over oss og vil snakke, leke, kose, lese og vise seg frem. De setter så utrolig pris på all slags stimuli! Det er godt å hjelpe noen som virkelig trenger det, og samtidig kunne ha det kjekt selv. Vi har dessuten lært dem norske barnesanger.

Når vi snakker om lama

Når vi snakker om lama... Mange restauranter her nede serverer lamakjøtt. Det er ganske seigt, men smakfullt og godt. Og visstnok det sunneste kjøttet du kan spise. Under; bilde fra mitt siste lamaeventyr.

Lamafostre, anyone?

Lamafostre får man kjøpt overalt her nede, og det er nesten utenkelig å bygge hus her nede uten å først hive et lamafoster i grunnmuren. Derfor er de å få kjøpt overalt på gatene, i alle fasonger og størrelser, med eller uten pels. Litt groteskt, hæ?!

Meg og hushjelpene

Takker Gud for at vi har hushjelper her jeg bor. De er skikkelig hyggelige, og gir oss god trening i å snakke spansk!

Marked på El Alto

La Paz er Bolivias hovedstad og har i underkant av en million innbyggere. Betaler du 1 krone og 50 øre, kan du kjøre buss til El Alto, en egen by med mer enn en million personer, som ligger rett oppi skråningen fra La Paz. Byen oppsto i et mislykket forsøk på å skape storindustri nær La Paz, og fattigdommen er derfor stor her. Levebrødet er derfor ofte å selge alt mulig på det store markedet som arrangeres i byen hver torsdag og lørdag. For et marked det blir!

Som noen av bildene under illustrerer, får man tak i alt fra brukte glidelåser, tomme deodorantflasker, brukte gebiss, brukt undertøy, alt mulig av tøy laget av alpakkaull, frukt, sko, DVDer, fløyter og andre instrumenter, i tillegg til store mengder kokablader da...

Gastroenteritt

Da var det altså på tide, min første mageinfeksjon. Etter å ha sporet opp det som sikkert er La Paz´ eneste lege som snakker engelsk, var ble altså løsningen en sjokkrosa substans som mest ser ut som maling, Bismutol.

Men når jeg kom til apoteket, ville de ansatte helst at jeg skulle gi blaffen i legens råd, og heller kjøpe bolivianernes yndlingssnacks, antibiotika, som brukes mot alt her nede av stort sett alle. Jeg takket høflig nei, før jeg presiserte at om alle bolivianere bruker antibiotika, vil de ikke ha virkning av det lenger om noen år. Dette var helt nytt for de ansatte farmasøytene.

Jaja, wish me luck! Jeg bare chiller litt med DVD mens jeg blir frisk. Alle DVD´er koster fem kroner på gaten her, så d e ikke mangel på underholdning mens jeg er her!

Titicacasjøen og Copacabana

I helga kjente noen av oss kallet etter å oppleve litt mer av Bolivia, så jeg, Tonje og Lene reiste til havnebyen Copacabana med Titicacasjøen, ca tre og en halv time unna La Paz. Copacabana er på alle måter helt forskjellig fra La Paz. Byen har et mye roligere tempo, mindre innbyggere og et stort backpacker miljø. Dessuten ligger Bolivias eneste offisielle strand her. Titicacasjøen ligger 3812 moh, som gjør den til verdens høyesteliggende innsjø. Vi reiste fra La Paz klokka 9 lørdags morgen, og kom frem til Copacabana ca 12.30. Etter litt research endte vi opp på et hostel i hovedgata, 20 m fra stranda, som kosta 20 kr pr person. Vi skjønner vi har vært en stund i Bolivia når vi syns det er for mye å betale i underkant av tredve kroner for overnatting med varm dusj, og at det er akkurat passe å betale 13 kroner for bussturen på tre og en halv time!


Copacabana er kjent for å servere verdens beste ørret, rett fra Titicacasjøen. Om det er verdens beste ørret, vet jeg ikke, men den smakte hvertfal utrolig godt!

Som seg hør og bør på et nytt sted kan vi ikke bare gå på stranden akkurat i sentrum, så vi bestemte oss for å leie mopeder og utforske stedet og omkringliggende naturperler litt mer. Etter fem minutter stoppet vi for en fotoshoot, resultatet ser du under.

Tingen va at sykkelen eg kjørte startet ikke igjen etterpå. Etter mye strev kjørte like gjerne Lene og Tonje tilbake for å be om hjelp. Hjelpen kom (etterhvert). De strevde skikkelig for å få start på an, men etter fem minutter og utallige forsøk og innstillinger på luft- og bensininntak på motoren, fikk de den i gang. "Flott", tenkte vi, og gjorde oss klar for å kjøre videre. Men neida, timen vi hadde betalt for, var omme. Lite betydde det at sykkelen ikke hadde fungert i 50 av de minuttene. Sykkelen var startet når vi fikk den, og den var startet en time etter, ergo var sykkelen helt i orden, mente de... Herlig logikk!

Jeg så imidlertid "my chance to shine", og skjelte dem ut ved hjelp av alle spanskgloser jeg har lært, og noen jeg ikke har lært. Helt spontant kom bla.a. ordet !?Comprende?! ut av min munn for første gang. Vi fikk rabatt...

Konge helg!

Å gi et lite lys i en mørk hverdag

I går dro vi for å spise på Pollo Copacabana. En slags McD lignende plass, bare med frityrsteikt kylling,pomfri og brus! Greit nok liksom, men foretrekker vel egentlig å spise mer lokal mat jeg ikke har spist før. Gjerne kjøpt på gaten. Dette har jeg måtte betale prisen for ved å sitte noen timer ekstra på do, men heller ikke mer.

Men uansett; når vi skulle fra det kyllingstedet stod det en tiggergutt i døren og bad om penger, men istedet for å gi han penger spurte vi om han ville ha en donut, og han nikket med hele kroppen og øynene lyste! Det var helt konge. Sånn reaksjon som bare unger kan vise. Det bare kom helt spontant!

Så da kjøpte vi to donut med sjokolade på til han og han ble så glad at han visste ikke helt hvor han skulle gjøre av seg- det var helt fantastisk å se reaksjonen hans! Diego het han. Spesiell opplevelse i en spesiell by!